Micke om att kallas "bokstavsbarn"

Morten, 34 år, arbeider i næringsmiddelbransjen.

OM Å KALLES ”BOKSTAVBARN”

Min ADHD var et typisk ”skoleeksempel”. Jeg hadde problemer på skolen, jeg klarte ikke å sitte stille. Dessuten hadde jeg dysleksi. Jeg var en vanskelig elev og måtte gå i spesialklasse. I etterpåklokskapens lys lurer jeg på hva jeg egentlig gjorde på skolen. Da jeg gikk ut i niende, hadde jeg de samme bøkene som i fjerde. Det var flaks at vi hadde sløyd og gym.

Jeg fikk ingen hjelp på skolen. Det var ikke slik den gang. Jeg ble utstyrt med et par store lesebriller. Det gjorde ikke akkurat ting lettere – jeg skilte meg jo bare enda mer ut. Nå i ettertid kan jeg le litt av det, selv om det egentlig bare er trist. Det gikk dårlig på skolen, men det var jo skoleplikt.

Hvis noen hadde gjort ugagn på skolen, var det like greit å rekke opp hånden og innrømme det. Alle trodde jo det var meg uansett, selv om det noen ganger ikke var det. Jeg gikk ut med flere tomme felt i karakterboken, men jeg hang nå i hvert fall med til siste slutt.

Som barn klatret jeg mye i trærne og løp rundt. Da jeg ble eldre, var det motorsport som var tingen. Det var deilig å sitte under hjelmen på motorsykkelen. Da slapp jeg å snakke med andre, og det var rolig på en måte. Jeg har prøvd mange idretter. Fra en spesiell form for boule til ulike kampsporter. Det var imidlertid motorsport som ble min greie.

Det er klart at jeg følte meg annerledes. Jeg skulket annenhver dag. Folk var sinte på meg. Men det var egentlig ingenting å klage på. De kalte meg ”bokstavbarn” bak ryggen på meg. Dengang var det ingenting som het ADHD.

Jeg er veldig nysgjerrig og ønsker å lære meg ting. Det er bare det at jeg tar til meg litteratur på en annen måte enn andre folk. I dag er det flere muligheter enn da jeg var barn. Da jeg vokste opp, var skolen et onde, ikke en arena for positivitet og læreglede. Mor og far var selvsagt glade for at jeg gikk på skolen, men det ga ikke meg noe.

OM BEHANDLING

”Jagerpilot hadde vært det perfekte yrke for meg. Fart og spenning liker jeg aller best.”

Jeg begynte å selvmedisinere meg og havnet borti rusmisbruk. Jeg har imidlertid alltid passet arbeidet og har jobbet siden jeg var ung. Men det var noe som ikke stemte. Siden jeg var misbruker, hadde jeg kontakt med helsetjenesten. Jeg fikk mulighet til å få en utredning. Det var slik jeg til slutt fikk ADHD-diagnosen, 27 år gammel.

Det var med blandede følelser jeg fikk diagnosen. Jeg måtte grave opp alle slags ting fra barndommen igjen. Alt det jeg hadde begravd. Det var tungt. Jeg ville jo bare være et vanlig menneske, og så fikk jeg vite at jeg ikke var det likevel.

For å si det mildt var behandlingen helt på jordet før i tiden. Da jeg fikk diagnosen, fantes det knapt noen kunnskap om ADHD. Det var ikke så mange instanser å henvende seg til. Det var ikke mange som visste hva ADHD var – man snakket om bokstavbarn. Det var mye som falt på plass da jeg fikk diagnosen, men det var ikke mange som støttet meg. Foreldrene mine følte nok at de hadde mislyktes fullstendig med oppdragelsen.

Før kunne jeg bli kastet ut av leger som ikke orket mer av meg. Det hender sjelden i dag. Så har da også selvfølelsen min økt med tiden, og det gjør det enklere å møte andre mennesker.

Akkurat nå er min store utfordring å runde av samtaler. Jeg har problemer med å slutte å prate, og det blir en ond sirkel. Jeg blir stresset av stillheten i en samtale.

OM Å HJELPE ANDRE

Som voksen misbruker med ADHD kan det være viktig å komme seg til tannlege samt å få rene og pene klær. Det er en lang vei å gå uansett om man har havnet borti misbruk eller ikke.

Det er mange hull i samfunnet som burde fylles. Jeg vil gjerne samle fortellinger og kunnskap fra voksne som har fått diagnosen sent i livet. Tenk å få lese den boken!

Jeg tror det viktigste er forståelse og lydhørhet. Alt det man gikk glipp av som barn. At legen eller psykologen stoler på deg. At de ikke løper ut av rommet når de egentlig skal redde deg. At de holder trådene samlet, på en måte. At de gjennomskuer deg om du forsøker å lyve eller lure. Det er klart at man prøver å teste dem ut litt.

Jeg forteller ikke at jeg har ADHD til alle og enhver. Det er vanskelig å avgjøre hvor mye folk ønsker å ta inn over seg. Det er klart at mine barn vet det, men ellers er det ikke så mye som endrer seg selv om jeg forteller om det. Noen vil ikke forstå, og da orker jeg ikke å bruke mye energi på å forklare det.

OM JAGERFLY OG KAMPHUNDER

Micke

Jeg har det aller best når jeg kan lekeslåss med hunden min ute i skogen. Han blir kjemperirritert, og det er gøy. Jeg var redd hunder før, men så kjøpte jeg meg en stor kamphund. Det høres ut som en motsetning, men slik er det. Han er en blanding av amerikansk bulldog, pitbull, dobermann og rottweiler. Det er som om jeg lærer mer om meg selv når jeg er sammen med hunden.

Jagerpilot hadde vært det perfekte yrke for meg. Fart og spenning, det er det jeg liker aller best. Jeg lykkes ofte med å gjøre det jeg har lyst til. Det er mye som er positivt med ADHD. Det meste, faktisk. Det er klart at jeg kan være litt lat og trassig, men det er mye jeg blir engasjert av. Jeg har ikke utdannet meg til noe yrke, men har jobbet mye innenfor næringsmiddelindustrien som slakter og oppskjærer.

 * PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

 

Updated: 27-09-2016