Jamila om trötthet och diagnosen

Inger, 22 år, studerer ved kunstskole.

OM TRETTHET OG DIAGNOSEN

Det hele begynte med at jeg måtte hoppe av videregående. Jeg var så utrolig sliten, nesten utbrent og deppa. Klart det er vanlig at ungdommer kan føle seg slitne, men ikke så forferdelig sliten som jeg var. Moren min reagerte også, slik at jeg fikk en utredning. Hun sa: - Du er kreativ, lystdrevet og har alle de trekkene som er typiske for ADHD. Jeg gjennomgikk tester og oppfylte kriteriene for ADD. Det var slik jeg fikk diagnosen.

ADD er som ADHD, bare uten hyperaktiviteten. Jeg er i stedet utrolig lyststyrt. Det er mest positivt. Når motivasjonen er der, kan jeg sitte døgnet rundt. Det kan være en skriveoppgave eller en visuell oppgave. Da durer jeg på som en nysmurt maskin. Ulempen når jeg er i en slik flytsone, er at jeg ikke tar pauser. Jeg glemmer å spise og hvile. Det var det som skjedde da jeg fikk utredningen. Jeg hadde kjørt på i flere år uten å ta pause. Det går bare ikke.

Diagnosen kom ikke som noe sjokk, mer som en forklaring på oppførselen min i enkelte situasjoner. Det er ikke noe jeg forteller til alle eller noe jeg skylder på, men det er en trygghet å ha på papiret. Jeg kan for eksempel snakke med læreren før en prøve og be om 20 minutter ekstra tid. Det gjør meg rolig å få den tiden selv om jeg ikke alltid trenger den. 

OM MOTIVASJON OG LYST

Jamila

Jeg utsetter, utsetter og utsetter ting hvis jeg ikke kjenner lysten. Bare få det gjort, sier folk. Jeg vet at jeg burde. Men det går bare ikke. Jeg kan ikke fokusere når jeg ikke kjenner lysten til det. nJeg kan nesten sovne midt i en samtale. Eller når jeg ser en film. Hjernen slår seg liksom av. Så skjer det noe som vekker meg, og da er jeg med igjen 100 prosent. Konsentrasjonsevnen er på null dersom jeg ikke fatter interesse. Men hvis jeg er interessert – da er jeg knivskarp.

Tidsoppfatningen er det så som så med, med mindre det er noe jeg brenner for. Men jeg leverer alltid i tide, selv om jeg gjør ting i sisteliten. Jeg vet hva jeg vil og at jeg må gjøre de typiske ”must-tingene”. Det handler ikke om at jeg ikke kan. Det vanskelige er hvordan jeg skal komme skikkelig i gang med dem. Kom igjen nå, Inger, kan jeg si til meg selv når jeg skal ordne noe.

Jeg studerer form og bilde ved en kunstskole nå. Der er det vanlig med ADHD. Det er nesten slik at vi tuller litt med det. Jeg føler meg fullstendig normal. Folk er avslappet, og jeg trives utrolig bra blant
kreative og estetisk bevisste mennesker. Jeg får gode karakterer, og jeg lykkes der.

OM Å TA PAUSE


”Jeg har problemer med å konsentrere meg om ting jeg ikke har lyst til”

Jeg har lært meg å tolke mine egne signaler. Nå vet jeg hva som skrur på og av hjernen. Når ting går veldig bra, når jeg har flyt,da er det viktig å stoppe opp. Jeg må ta pauser. Så er det viktig å spise regelmessig. Det glemte jeg ofte før.

Hvor jeg oppholder meg, er viktig i og med at jeg tar inn omgivelsene så veldig. Lyd og lys kan forstyrre. Ekstra utfordrende er miljøer med mange impulser. Samtidig er jeg kreativ og elsker former, bilder og musikk. Jeg har mye i hodet som jeg gjerne skulle fortalt og skrevet ned. Akkurat nå leser jeg en del Manga-serier. Seriene er enkle og krever mindre konsentrasjon enn tunge bøker.

OM RÅD TIL ANDRE

Be om hjelp! Det er mitt viktigste råd til alle som kjenner seg igjen i det jeg forteller. Vi er jo selv ansvarlige for livene våre. Det er ingen andre som skal leve det. Men det er viktig å få hjelp til å lære å strukturere seg. Jeg lover at alt blir bedre når man er forberedt. Et annet tips er å ta en ”power nap” nå og da om konsentrasjonen svikter.

Mange som har ADHD, har nok et tynnere filter mot omverdenen. Man tar inn omgivelsene litt for mye og blir sårbar. Det er fint på noen måter, men man må være nøye og med å ta vare på seg selv.

Jeg synes også at det er viktig å ta hensyn til andre. Det må ikke gå utover venner og familie hvis jeg glemmer noe eller er slurvete. Det er viktig å se konsekvensene av det man gjør. For det meste er det bare jeg som rammes og tar smellene.

Å få diagnosen er en god måte å få kunnskap om seg selv på. Det har stor verdi. Det var ikke slik at jeg lærte meg noe revolusjonerende nytt om meg selv da jeg fikk diagnosen – det var mer en forklaring på noe jeg allerede visste. Det kan være deilig å ha den kunnskapen. Det gjør deg sterkere.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 27-09-2016