Axel om att upptäcka ADHD hos sig själv

Harald, 42 år, selvstendig næringsdrivende.

OM Å OPPDAGE AT MAN KANSKJE HAR ADHD

Den første gangen jeg tenkte på at jeg kunne ha ADHD, var for et par år siden. Det startet med at jeg skulle pusse opp kjøkkenet. Etter noen dager hadde jeg revet ut halve leiligheten – hele kjøkkenet, en 12 kvadratmeter stor vegg, gulvet i gangen og i stuen. Jeg hadde ingen plan for prosjektet, ikke noe budsjett.

Jeg stod der med masse skruer i små poser og prøvde å organisere det hele. Da begynte det å bli skikkelig vanskelig. Jeg følte meg plutselig totalt utkjørt. Det var en matthet som jeg nesten ikke kan forklare. Jeg hadde ingen energi, følte meg fullstendig tom. Jeg husker at jeg tenkte at dette kunne ikke være normalt.

Jeg googlet på ”utbrent ved kjøkkenoppussing” og fant lignende historier fra personer med ADHD. Det var da det gikk opp for meg. Jeg så mønsteret: Jeg har problemer med å styre meg og kjører knallhardt på til det sier bang. Jeg møter veggen med et brak – og ting går helt i svart. Det har skjedd flere ganger i livet. Men dette var første gangen jeg tok tak i det og bestemte meg for å gjøre noe med det.

OM Å FÅ EN UTREDNING

”Jeg lever av energien og engasjementet”

Etter den mislykkede kjøkkenoppussingen tok jeg kontakt med helsestasjonen. Det ble ikke noe godt møte, dessverre. Jeg følte de var skeptiske. Jeg ble forbannet. Det var jo ikke akkurat med liv og lyst jeg oppsøkte dem i første omgang. Jeg skulle gå gjennom 40 års skyld- og kamfølelse – alle de vanskelige sosiale situasjonene, de mislykkede prosjektene, alle misforståelsene, alle vennene jeg hadde såret da de trodde at jeg ikke gadd å høre på dem. Det hadde jeg ikke lyst til.

Det endte med at jeg oppsøkte en annen helseklinikk. De gjennomførte utredningen, og jeg fikk ADHD-diagnosen. Det føltes ikke som noen stor greie å få diagnosen. Jeg hadde allerede forstått at jeg hadde ADHD. Det beste med utredningen var at jeg fikk vite at jeg ikke er bipolar, slik som min mor. Det er noe som har plaget meg gjennom hele livet.

OM Å VOKSE OPP MED ADHD

Jeg husker fortsatt min første foreldresamtale i første klasse. Læreren sa til moren min at jeg aldri kom til å lære meg å lese og skrive siden jeg var for ukonsentrert. Det var tøft. Jeg var bare sju år og fikk i prinsippet høre at jeg var udugelig. Slik sier man ikke til et barn. Den ”sannheten” har jeg levd med hele livet. Det er klart man blir preget av slike ting.

Den beste tiden i oppveksten var i tenårene, da vi bodde i utlandet. Det var knallhard disiplin på skolen jeg gikk på, og jeg stortrivdes – for aller første gang i livet. Bråket du i klasserommet, røk du rett ut. Jeg likte at reglene var så strenge. Selv om jeg ikke hadde anelse om det da, har jeg forstått det senere – at mange med ADHD liker klare og tydelige regler.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Da begynte jeg å selvmedisinere meg med alkohol. Jeg drakk en hel del. Jeg fant alltid en grunn for det. Men jeg tenkte aldri at det kunne ha noe med ADHD å gjøre. Det var bare en indre uro jeg ønsket å få kontroll over.

Da jeg var 23, kom jeg inn på en behandlingsinstitusjon og fikk mulighet til å bli rusfri. Heller ikke da var det noen som snakket om ADHD. Jeg fikk bare høre at jeg var alkoholiker, en beskjed som i og for seg var bra å få. Jeg trivdes på AA-møtene. Akkurat som på skolen i Sentral-Amerika var det klare regler og strukturer. Jeg gikk i prinsippet på møter hver dag i sju år. Opplegget passet meg veldig bra.

Det verste med å drikke, var skamfølelsen. Jeg tror at mange med ADHD går rundt med en slik skamfølelse. Det er så mye man ønsker å fortrenge og undertrykke.

OM Å VÆRE PAPPA

Jeg var på foreldresamtale med datteren min nylig, og læreren hennes holdt på å gjøre samme feil som min lærer gjorde mot meg. Men jeg utfordret henne, og en måned senere kunne datteren min både lese og skrive.

Jeg vet at ADHD kan være arvelig, men jeg tror at miljøet er minst like viktig. Jeg ønsker ikke at datteren min skal bli stemplet slik som jeg ble. Om hun har ADHD eller ikke, spiller ingen rolle for meg. Derimot vil jeg at hun skal bli sterk, og der prøver jeg å hjelpe henne så godt jeg kan. Jeg er en ganske god far, tror jeg. Jeg prøver å gi mye kjærlighet uten å være ”curlingfar”.

OM Å BRUKE SIN ENERGI

Axel

I dag har jeg et godt liv. Jeg har lært meg hvor og når jeg fungerer. Jeg jobber som inspirator, foreleser og veileder. Jeg lever av energien og engasjementet mitt. Jeg driver egen næring og kan styre mye selv. Blir jeg lei av noe, kan jeg variere og gjøre noe annet.

Jeg har også lært meg å takle mine dårlige sider. For eksempel er papirer og penger ikke helt min greie. Tidligere i livet har jeg alltid rotet med ting, glemt å betale regninger osv. Nå har jeg en som hjelper meg med økonomien. Hun hjelper også til med privatøkonomien. Jeg vet at det blir kaos uten hennes hjelp, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal skamme meg over det. Det er bedre å be om hjelp. Jeg ikke skal skamme meg over det. Det er bedre å be om hjelp.

For meg er ADHD ikke først og fremst noe negativt – i alle fall ikke når man vet hvordan man skal ta vare på seg selv. Jeg har masse god energi som jeg aldri ville vært foruten. Jeg har en fantastisk ressurs i meg som jeg vil dele med andre.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 27-09-2016