Annika om att få diagnos som vuxen

Grethe, 40 år, miljøarbeider på skole.

OM Å FÅ DIAGNOSEN SOM VOKSEN

Datteren min har alltid vært et livlig barn. Det fikk meg til å lure på hvordan jeg selv var som barn og hvilke utfordringer jeg har hatt i livet.

Det har jo slått meg at jeg sliter med enkelte ting. Som å organisere og planlegge. Eller å avslutte ting jeg holder på med. Jeg blir veldig fort lei og utslitt. Så jeg hadde jo dette i bakhodet, og for noen år siden bestemte jeg meg for å få en utredning. Det tok ganske lang tid. Det var først i fjor at jeg fikk ADHD-diagnosen.

I ettertid har jeg sett mønsteret veldig tydelig. Jeg har vært sykmeldt en rekke ganger. Men jeg har jobbet mye med meg selv og funnet mine egne strategier.

Jeg har ikke fortalt om dette til alle rundt meg. Jeg synes i og for seg at det er bra å være åpen, men ikke alle er klare for det. Derfor har jeg valgt kun å fortelle det til de jeg kjenner best.

Noen ganger lurer jeg på hvordan det hadde vært om jeg hadde fått diagnosen som barn. Jeg vokste opp på 70-tallet, og da var ADHD helt ukjent. De som får diagnosen tidlig i dag, får en helt annen forståelse for hva ADHD er. Det gjelder også voksne. Jeg synes at man skal tenke at man er et fantastisk menneske uansett om man har en diagnose eller ikke. Er det ting i livet som er vanskelige, så synes jeg man skal prøve å få en utredning.

OM Å LEVE MED ADHD

”Jeg sprer ting rundt meg hele tiden. Klær og saker og ting overalt.”

Jeg sprer ting rundt meg hele tiden. Klær og saker og ting overalt. Jeg har systemer og ritualer som jeg må følge. For eksempel har jeg alltid busskortet på samme sted. Ligger det ikke der det skal, blir det kaos. Da kaster jeg masse ting ut av veska mi. Jeg må virkelig anstrenge meg for ikke å rote alt til.

Jeg sier lett ja til ting. Hvis en venn vil treffes, da sier jeg ja. Også på jobben sier jeg ja til ting. Jeg presser meg selv veldig hardt, og dagene blir ofte fullpakket av program. Jeg tar på meg for mye og nærmest stuper i seng på kvelden. Neste dag er jeg kanskje helt utslitt. Da må jeg bli hjemme og hente meg inn igjen. Ellers blir det ikke bra.

Det handler også om at jeg blir urolig. Hvis vi skal se en film på TV, for eksempel. Da har jeg store problemer med å sitte stille og se på filmen uten å gjøre andre ting. Jeg slår av og går og henter noe. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kjeder meg. Eller når jeg er på en fest eller middag som jeg synes er kjedelig, det fikser jeg bare ikke. Jeg kan reise meg rett opp og gå hjem.

Det aller mest slitsomme er at jeg har problemer med å stenge ting ute og bare gjøre saker ”passelig mye”. Hvis ungene har med en venn hjem og de begynner å snakke med meg, kan jeg bli helt knekt. Det blir rett og slett for mye. Jeg kan få panikk og bare må stenge meg inne.

Jeg har drevet med selvmedisinering i perioder. Jeg har drukket ett eller ett og et halvt glass vin hver kveld. Det har vært deilig. Jeg har ikke likt å drikke for mye, bare litt. Det er ikke så bra i lengden, naturligvis. I tillegg snuser jeg, og nikotin er vel også en slags selvmedisinering.

Ungene mine sier jeg er en engasjert mamma. Det føles veldig godt å høre

OM Å STUDERE

Jag har studert atferdsvitenskap på universitet. Det gikk ganske bra. Jeg har alltid likt å lære meg ting og klarte meg bra på skolen. Men jo høyere nivå, jo vanskeligere ble det. Allerede på videregåendesyntes jeg det var problematisk å henge med. Men jeg klarte det.

Å studere på universitetet var både lettere og vanskeligere. På én måte passet det bra – i alle fall til en viss grad. Jeg syntes det var deilig å kunne gjøre ting i mitt eget tempo. Jeg kunne sitte hjemme og lese. Problemene oppsto da jeg skulle skrive oppgave.

Jeg har problemer med å begrense meg. Jeg tenker stort og har ekstremt mange ideer. Det føles som om jeg kunne skrevet en hel bibel. Lærerne mine mente at ideene mine var glimrende. Det ble til og med overskrifter i lokalavisen om oppgaven min fordi den virket så interessant. Men jeg skrev den aldri ferdig.

Det opplevdes som et stort nederlag. Ettersom jeg ikke leverte oppgaven, har jeg ikke noen avgangseksamen fra universitetet. Jeg skjemmes over det når jeg søker jobb. Det er et nederlag. Jeg lurer på hvorfor det alltid skjer meg. Det er en rød tråd i livet mitt. Jeg har problemer med å få ting ferdig. I dag forstår jeg mer om hvorfor det er slik, men jeg kan likevel føle sorg over det.

OM IDRETTEN

Annika

Jeg har vært aktiv i idrett og konkurrert på elitenivå. Idretten var en god ting for meg, spesielt da jeg var yngre. Jeg tror en av de tingene jeg likte, var strukturen. Det var veldig nøye med tidene; når vi skulle trene, når vi skulle konkurrere og så videre.

Interessen kom allerede på skolen, på ungdomsskolen. Det passet meg bra, og jeg holdt på i mange år. Det ga så mye. Jeg lærte meg å ta ansvar, planlegge og tenke selv. Det var nyttig, og dessuten fikk jeg utløp for masse energi.

Jeg har alltid likt å presse meg rent fysisk, å teste grensene. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt idretten. Den har hjulpet meg å takle alt det andre. Å komme hjem fra trening og være helt utkjørt, hjelper meg mentalt.

I dag trener jeg ikke på høyt nivå, men jeg løper fremdeles. I det siste har jeg begynt med boksing. Å holde kroppen i gang er balsam for sjelen.

 * PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 27-09-2016