Petter

Petter er 16 år. Han er kunstnerisk anlagt og liker Zlatan. Før hadde han problemer med å konsentrere seg på skolen. Nå går han på samfunnsfaglinjen på videregående.

PETTER OM DIAGNOSEN

På barneskolen følte jeg meg spesiell. Jeg gikk mest rundt for meg selv. Jeg følte meg ikke rar. Bare litt mer annerledes enn de andre barna. Selv om jeg holdt øye med hva de andre gjorde i friminuttene, var jeg ofte ensom. I klasserommet var jeg nok den som var mest gira og bråkete. Noen ganger ble jeg kastet ut. Jeg prøvde nok å skape en slags identitet. Utenom klasserommet var jeg roligere. Det var masse snakking med lærerne om at det var mye støy rundt meg. Helsesøster ville starte en ADHD-utredning.

Når fikk du vite at du har ADHD?

Det tok lang tid å få diagnosen, og det var mye venting. Det var ikke før i første klasse på videregående at jeg fikk svaret. Da hadde jeg sikkert møtt 5–6 leger. Det var deilig å få vite at jeg har ADHD. Det var en bekreftelse på at det var noe spesielt med meg, en forklaring på hvorfor jeg var så urolig. Jeg prøvde jo virkelig å ta meg sammen på skolen, men det gikk bare ikke.

Hjalp det deg å få en diagnose?

Ja, mye falt på plass. Jeg fikk mer innsikt i hvem jeg er. Akkurat som en som har en hjertefeil eller en annen skavank. Men alt jeg gjør har ikke med ADHD å gjøre. ADHD er ikke forklaringen på alt. Hvis jeg for eksempel blir skikkelig sinna på noen på skolen. Det kan jo hende det faktisk er noen andres feil. Det er lett å få mye dritt når man har ADHD. Selv om jeg ikke viser det, er jeg veldig følsom og tar det til meg. Men det synes ikke. Jeg har bygd opp en høy mur rundt meg slik at jeg virker sterkere enn jeg er.

Hvordan har det vært i familien?

Det har handlet mye om meg i familien. Mine to yngre søsken har hatt det strevsomt. Jeg er klar over det og er lei for det. Mamma og pappa har ikke kunnet slippe taket, selv om jeg har ønsket det Det er klart at de er urolige med tanke på alt som har skjedd. Jeg forstår hvorfor foreldre er urolige. Og det er bedre å ha foreldre som maser. Hadde de ikke vært på den måten, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.

PETTER OM ZLATAN

Man må få kontroll med talentene sine. Det er viktig. Akkurat som Zlatan. Jeg leste boken om ham rett ut i ett strekk. På en måte kjenner jeg meg litt igjen i ham. Jeg beundrer Zlatan veldig. Også John Lennon fascinerer meg. De har begge hatt det tøft og hatt problemer i livet, men de har tatt sine egne valg og lyktes med det. Når jeg liker noe, går jeg inn for det 110 prosent. Jeg har talent for kunstneriske ting.

Hva er dine hovedinteresser?

Jeg elsker musikk. Det er mitt liv. Jeg blir berørt av musikk. Musikken får meg til å stenge ute stress og mas. Den gjør meg roligere. Fotball kan jeg også bli oppslukt av. Jeg begynner å se på e kamp på TV og hører og ser ingenting rundt meg etterpå. Også venner er viktige for meg. Jeg har alltid følt at jeg vil ha flere enn de jeg har. Det har ikke vært nok med to eller tre. På slutten av ungdomsskolen fikk jeg mitt store gjennombrudd. Da var jeg mer i sentrum enn da jeg var yngre.

Hvordan går det i forhold til vennene?

Jeg har en venn som synes jeg burde være bedre på konsekvensanalyser. Mye av det jeg gjør, skjer på impuls. Det er litt ubehagelig noen ganger. Jeg kan kaste meg ut i ting og så angrer jeg et halvt sekund etterpå. Og ærligheten min kan noen ganger gå for langt. Jeg sier noen ganger ting som får uheldige konsekvenser. Jeg ber om unnskyldning hele tiden, føles det som. Klart jeg skjønner det når jeg trår feil, men jeg gjør ting på impuls. Men når vi diskuterer på skolen, er det en fordel å være kjapp i replikkene.

PETTER OM Å FIKSE SKOLEN

På mellomtrinnet ble det mer og mer stress. Mer eller mindre katastrofalt. Lærerne ringte hjem. De sa at jeg ikke fungerte i klasserommet og skapte dårlig stemning i klassen. Mamma og pappa syntes jeg burde skjerpe meg, og jeg var enig. Det var da alle begynte å snakke om at jeg hadde ADHD.

Hva gjorde foreldrene dine?

Mamma og pappa ville at ting skulle ordne seg for meg. De engasjerte seg masse. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det ellers skulle gått med meg. Før de skjønte at det var noe med meg, var det mest mas og krangling. Jeg kan forstå det, for jeg klarte ikke å skjerpe meg og ødela for mange rundt meg.

Hva er vanskeligst på skolen?

Alt tar så mye lengre tid for meg. En tekst som tar fem minutter for en annen elev å lese, tar kanskje 20 minutter for meg. Det kan jeg ikke forklare for lærere. De forstår ikke. Det er bare å lese, sier de. Jeg har de samme reglene som alle andre. ADHD er et handikap, men det er det ikke alle som forstår. Mange lærere har null peiling på hva ADHD er. Man kan ikke bebreide dem heller. De kan jo ikke vite alt.

Kan du beskrive deg selv på skolen?

Det som er typisk for en person med ADHD, tror jeg først og fremst er konsentrasjonsbiten. Man sitter der og prøver å konsentrere seg og begynner nesten å gråte når det ikke fungerer. Hvorfor klarer jeg ikke å fokusere på skolearbeidet? Jeg har forstått at jeg er minst like flink som andre, men jeg har problemer med å konsentrere meg. Nylig fikk jeg toppkarakter på en prøve. Det var en viktig bekreftelse for meg. Jeg vet at jeg kan når jeg virkelig legger meg i selen. Resten kan jeg gi blaffen i totalt. Jeg liker best norsk og engelsk. Matte og naturfag har jeg knapt brydd meg om.

PETTER OM OPPTUREN

Siden jeg fikk diagnosen, har jeg sluttet å feste med vennene mine.

Det skjedde ting som ikke var bra. For ett år siden var jeg helt på bunn. Det kunne bare gå én vei. Jeg kunne ikke synke dypere. Det var fælt hjemme, fælt på skolen og det eneste jeg hadde var venner. Men de festet litt for mye. Jeg våknet opp en morgen og bestemte meg for at ”nå må jeg ta meg sammen”.

Hva fikk deg til å ta den beslutningen?

Jeg har forstått at jeg er minst like flink som alle andre. Men jeg må legge meg i selen. Diagnosen har hjulpet meg å forstå hvem jeg er, og hva jeg er flink til. Det er ikke gøy å pugge og studere, men det er verdt det. Nå gjør jeg det for min egen skyld, ikke for mine foreldres. Det har vært så mye motgang, så når det går bra, får jeg et kick. Jeg har venner som ringer meg og ber om hjelp til skolearbeidet. For ett år siden kunne det aldri ha skjedd.

Hva driver deg nå?

Jeg vil videre mot noe bra og bevise for alle at det er mulig. Jeg vet ikke nøyaktig hva. Det har vært mye styr rundt meg. Jeg har vært veldig ubetenksom.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Guttene på bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016