Martin

Martin er 16 år. Han spiller gitar og liker å ha mye folk rundt seg. Før ble han fort lei ting. Nå går han på musikkgymnas.

MARTIN OM ACTION

Jeg liker meg best i miljøer med masse folk. På fest og andre bråkete steder. Hjernen min trenger stimuli og litt galskap hele tiden. Når jeg er alene, må jeg stå for hyperaktiviteten selv. Da kan jeg spille TV-spill med masse action.

Da jeg var yngre, kunne jeg se samme scene i Star Wars igjen og igjen, kanskje 20 ganger. Jeg sovner lettere når det er masse lyd og liv rundt meg.



”Det føles urettferdig at jeg må jobbe så hardt”

Hvordan var du da du var yngre?

Jeg ville at det skulle skje noe hele tiden. For eksempel kunne jeg løpe etter andre barn og skremme dem opp. Jeg merket at det ble snakket om meg. Om hvor slitsom jeg var. I barnehagen fikk jeg mye rart for meg. Jeg var blant annet den eneste som ikke ville holde i hånden da vi skulle gå ut og gå på tur i rekke. Det var mye styr rundt meg hjemme – jeg har nok tatt ut det verste der. Søsteren min var rasende på meg.

Hvordan gikk det på skolen?

På barneskolen var jeg veldig urolig og hadde problemer med å konsentrere meg. Det var umulig å sitte stille. Det eneste som hjalp, var å høre på musikk og å tegne. Da jeg var urolig på skolen, bestemte læreren at jeg skulle tegne. For å gjøre alt litt enklere. Da roet jeg meg. Ellers måtte jeg gå ut. Barneskolen var et slit. Barn i den alderen kan være ganske nådeløse mot hverandre. Å være gutt og ha ADHD på barneskolen er ikke morsomt. Er man annerledes eller skiller seg ut, blir man oppfattet som en raring. Det er stor forskjell nå som jeg er eldre. Det er mer akseptert å være annerledes. Alle er på en måte annerledes.

MARTIN OM DET VANSKELIGSTE

Det er dumt at andre rundt meg ikke forstår. ADHD synes ikke utenpå. Det sitter inne i hodet, og det er så mye mer enn at man er hyperaktiv. Det er som om koordinasjonsevnen er borte vekk. Man gjør ikke som folk sier, man følger sin egen hjerne. Jeg skal ikke bare skylde på ADHD. Det er ingen unnskyldning for å komme for sent eller ikke å ringe. Men det er en forklaring på at jeg ikke alltid har full kontroll.

Klarer du å forklare hvordan det kjennes ut?

Det kjennes som om man er stresset og har altfor mange baller i luften. Det er helt fullt oppi hodet. Hver dag, hele tiden. Men jeg har jo ikke noe å sammenligne med. Hjernen går ofte på høygir, og jeg er alltid trøtt. Jeg tror mange med ADHD lider av ekstrem trøtthet.

Når tror du at ADHD-tilstanden påvirker deg mest?

En ting som er typisk for meg, er at jeg blir fort lei av ting. Da jeg var yngre, begynte jeg med basket. Det var det gøyeste jeg hadde gjort i hele mitt liv. To uker senere var jeg lei og hatet basket. Jeg kunne skifte mening og bytte interesser hele tiden. Også jenter. Jeg kunne være sammen med en jente og så bli lei. Derfor blir jeg så utrolig glad når noe plutselig varer. Noe som ikke tar slutt. Som kjæresten jeg nå har. Hun liker jeg veldig godt.

Hvordan har du blitt behandlet av andre, synes du?

Da jeg var yngre, fattet jeg ikke hvorfor alle skjelte og smelte på meg. Jeg blir ofte engasjert og girer meg fort opp. Det er som om jeg vil for mye på en gang. Som med fotballen. Trenerne ble helt fra seg. Jeg stod bak mål og hoppet og lekte Star Wars mens de andre spilte. Det ble bare tull. Så kunne jeg nekte å ta av meg luen. Alle ble sinte og frustrerte.

MARTIN OM SKOLEN

På mellomtrinnet fant foreldrene mine ut at vi skulle ta en sjekk. Det var da jeg fikk diagnosen. Det var også da ting begynte å snu for meg. Jeg begynte å jobbe mer med mine positive sider og akseptere det som var vanskelig. Sosialt har det alltid vært bra. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner.

Hvordan fungerer det på skolen?

Jeg har ikke fortalt alle lærerne at jeg har ADHD ennå. Derfor har det vært vanskelig å få ekstra støtte. Da jeg bad om hjelp med matten, fikk jeg høre at det ville ta et halvt år. Da ga jeg blaffen. Men skolen har blitt OK likevel. Jeg har lært meg hva jeg er god på. Dessverre er jeg aller best til å utsette ting. Jeg kan sitte og spille TV-spill hele natten. Om morgenen kan jeg plutselig komme på at jeg har prøve den dagen.

Hvilke fag er du interessert i?

Musikk og tegning er favorittfagene. For det er jeg flink til. Fag som har med logikk å gjøre, som matematikk, har jeg store problemer med. Etter mattetimene kan jeg være sint, sur og deppa. Det er så slitsomt, for da må jeg tenke på konsekvensene. Det har jeg problemer med. Historie og samfunnskunnskap er morsomt, men jeg har vært lat. Nå går jeg på musikkgymnas, og det passer meg bra. Der er det ikke bare akademiske fag. Vi spiller musikk mellom de vanlige timene – det roer meg ned.

Vet lærerne dine at du har ADHD?

Lærerne fikk vite det på slutten av barneskolen og på ungdomsskolen. Men jeg fortalte det ikke til noen andre. Nå som jeg går på gymnaset, har jeg ikke fortalt det til lærerne mine. Jeg vil ikke at de skal gi meg spesialbehandling og se på meg som annerledes. Det føles urettferdig at jeg må jobbe så hardt med skolearbeidet. Hjernen er i sving hele tiden, og det er helt fullt i hodet. Men det kan jeg jo ikke si til lærerne.

Hva tenker du om fremtiden? Jeg vil gjerne tenke på fremtiden og på konsekvenser, men det er vanskelig. Jeg vil gjerne lykkes, men vet ikke hva jeg skal gjøre ennå. Det blir ikke kontorjobb i alle fall. Foreldrene mine har hjulpet meg mye, men noen ganger blir jeg sint på dem for at de er overbeskyttende. Jeg må ta ansvar selv nå.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Guttene på bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016