Arild

Arild er 17 år. Da han var yngre, havnet han ofte i trøbbel. Han har alltid likt å tegne og lage skisser. I dag går han i andre klasse på medielinjen på videregående.

ARILD OM VENNER

Området jeg bor i er ganske streit. Man skal liksom være på en bestemt måte. Ellers passer man ikke inn. Det var mange som ikke forstod meg der.



"Jeg liker mye lyd og bråk rundt meg."

Men jeg hadde en god venn – nabogutten. Han flyttet til området samtidig som meg, og vi har gått i samme klasse. Vi er like, men samtidig ulike. Vi går godt sammen selv om vi er forskjellige. Han er også litt spesiell, akkurat som jeg.

Hva var det som ikke fungerte?

På skolen var det mange som syntes at det var morsomt å få meg sinna. De visste at jeg kunne bli skikkelig forbannet. Noen ganger ble jeg det og. De sa stygge ord og ting de visste jeg ville reagere på. Men jeg er ikke noe glad i vold. Jeg ville helst bare gå derfra. Likevel havnet jeg i trøbbel ganske ofte da jeg var yngre. Senere prøvde jeg å fortelle meg selv at det var de som var teite.

Hvem er du sammen med i dag?

I åttende begynte jeg å dra inn til byen. Der traff jeg folk jeg likte bedre. Jeg ble mer akseptert. De nye vennene mine er mer som jeg. De synes det er kult å finne på litt tull og tøys. Vi ser ganske like ut, klærne, for eksempel. De er fortsatt mine bestevenner.

ARILD OM SKOLEN

Jeg var veldig spesiell på skolen. Jeg hadde masse energi og snakket høyt. Hvis jeg ikke følte for å gjøre noe, så gjorde jeg det ikke. Jeg hadde ikke problemer med å sitte stille. Men jeg fikk ikke gjort noe. Så ofte bare gikk jeg.

Jeg liker ikke å sitte lenge og lese. Det er ikke sånn at jeg bare må opp og gå. Det kribler ikke i beina. Men jeg siger liksom sammen om jeg sitter for lenge i ro. Jeg sovner nesten. Da er det bedre å vandre rundt.

Hvordan var lærerne mot deg?

Lærerne visste ikke helt hvordan de skulle takle meg. Jeg ble ofte tatt ut av klassen. Det var slitsomt. En annen lærer kom og sa at jeg skulle følge med. Så måtte jeg sitte i enerom. Jeg ble på en måte ekskludert og var ikke så mye sammen med klassen min. Da følte jeg meg stemplet, på en måte.

Fungerte det bra å sitte for seg selv på skolen?

Det hjalp å gå til et mindre rom og jobbe. Men følelsesmessig var det ikke særlig gøy. Jeg hadde ikke godt av det. Jeg skulket ganske mye i de siste årene på ungdomsskolen.

Selv så jeg på det slik: Ja, jeg har konsentrasjonsproblemer, men jeg er ikke så annerledes på andre måter. Likevel ble jeg behandlet på en unaturlig måte.

En stund hadde jeg assistent. Jeg fikk hjelp til å lese og jobbe med oppgaver. Assistenten passet også på at jeg ikke havnet i trøbbel i pausene. Etter hvert ville jeg ikke ha assistent lenger. Det var nedverdigende å være ”overvåket”.

Var det noen lærere du likte?

Den eneste gode var gymlæreren. Han hjalp meg. Vi snakket veldig mye, dersom jeg hadde problemer eller var urolig. De andre lærerne har jeg ikke så mye godt å si om. Jeg hadde en mattelærer som stemplet meg som tilbakestående. Når jeg ba om hjelp, ga hun meg bare svaret. Hun orket ikke å forklare. Hun snakket til meg som om jeg var en hund.

Hva gjorde gymlæreren som var bra da?

Han så meg. Han kunne merke at jeg var utafor. Han begynte å snakke med meg. Han ble en slags mentor for meg og hadde utviklingssamtaler med meg. Han behandlet meg som en likeverdig, som en venn. Han anstrengte seg virkelig og lærte meg å kjenne. Det føltes bra.

ARILD OM Å TEGNE

Jeg har alltid tegnet og laget skisser. Jeg satt alltid og tegnet da jeg var liten. Jeg laget kjempedetaljerte bilder. En stund holdt jeg på med graffiti. Det er ikke så enkelt som man tror. Man lager først en skisse på papir. Så må man lære seg formene utenat.

Hvordan er videregående, synes du?

Nå går jeg på medielinjen. Det er bra. Vi lager ting i stedet for bare å lese. Skal vi ha en fremføring, så filmer vi den kanskje. Det er kult. Nå skal vi for eksempel lage film.

Hva vil du gjøre etter på?

Etter videregående vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg liker ikke å planlegge. Da blir man skuffet om det ikke blir som man har tenkt. Jeg vil finne min egen vei. Jeg tror nok at formgivning vil passe meg bra. Jeg er veldig kreativ og liker å tegne. Da kan jeg jobbe når jeg vil. Å redigere er nesten som å sitte og tegne. Det er lettere å konsentrere seg om det.

OM Å FÅ EN DIAGNOSE

Først ville jeg ikke gjennomføre utredningen. Men mamma overtalte meg. Jeg gjorde det for at hun skulle slutte å mase.

Hva tenkte du da du fikk ADHD-diagnosen?

Da jeg fikk diagnosen, skjønte jeg ikke helt hva det betød. Det føltes som om det var noe galt med meg. Jeg liker ikke å bli satt i bås. Men etter en stund spilte det ingen rolle.

Hvem fortalte du det til?

Jeg fortalte det til noen av vennene mine. Det ble litt rart. Noen reagerte slik som lærerne. Man skal jo helst være som alle andre.

I dag kan jeg si det til alle, at jeg har ADHD. Jeg er ikke flau over det.

Kan du beskrive ADHD?

Jeg hørte en gang en komiker som sa: Har du ADHD, er det som om en liten ape står og smeller i cymbaler rett ved ørene dine. Jeg syntes det var ganske kult. Selv påvirkes jeg ikke særlig mye av lyd. Jeg liker mye lyd og bråk rundt meg. Noen har ønsket å isolere meg. Men det er ikke lyden som plager meg. Jeg har bare problemer med å ta tak i ting.

Hvordan kjennes det i dag?

Nå merker jeg at ting blir gjort. Jeg er ikke like hyperaktiv. Jeg føler meg mer konsentrert nå, flinkere til å få ting gjort. Jeg synes man bør ta utredningen, selv om man ikke har lyst. Tenke at det er like bra å få det gjort.

PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Guttene på bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016