Terje

Datteren til Terje, Emilie, er 9 år og har ADHD. Da skolen sa fra om at det var mye ståk og uro med henne, sørget Terje og ektefellen for at Emilie fikk gjennomgå en utredning med det samme.

OM RASK UTREDNING


"Det finnes alltid folk som er av den oppfatning at ADHD kan
”oppdras bort”."

Det var veldig bra å få en diagnose. Det syntes både min kone og jeg. Man får noe å ”banke i hodet på skolen” hvis det oppstår problemer. Nå har ikke det vært nødvendig, for vi har en veldig god skole. Emilie har en fantastisk lærer som er godt kjent med ADHD. Hun har erfaring fra tidligere, og det har hjulpet oss mye.

Det er snakk om ulike grader av ADHD, og det er vel derfor det er så vanskelig. Emilie fikk sjelden anfall hjemme. Vi ble derfor overrasket da vi fikk høre fra skolen at hun hadde problemer med å konsentrere seg. Men da vi var med i en skoletime forstod vi at noe måtte gjøres. Vi fikk et spark bak til å ta tak i det. Min kone og jeg har vært enige rundt utredningen. Det er klart at det merkes når man får en diagnose slik, sort på hvitt. Men vi var likevel klar
over at det måtte være ADHD. 

Da Emilie og broren hennes var små, var det stor forskjell på dem. Emilie var aldri i ro. Så kom broren noen år senere og kunne sitte og stirre på en Lego-kloss i lang tid. Vi tenkte ikke så mye over det der og da. Barn kan jo være så ulike. Men så eskalerte ting for Emilie, og det var full fart nesten hele tiden. Vi gikk på foreldrekurs.
Det var godt å høre hvordan andre har det. Et foreldrepar fortalte oss at deres datter hadde masse utbrudd hjemme, men var rolig på skolen. De hadde prøvd å få hjelp i mange år, men ingen forstod hvordan de hadde det. Jeg tror at foreldrene blir møtt veldig forskjellig. Vi fikk god hjelp veldig raskt. 

Vi har vært helt åpne med alt overfor Emilie. Vi hadde aldri fått henne med på utredningen hvis vi ikke hadde fortalt alt.

OM RUTINER

Jeg er veldig opptatt av rutiner, og det har vist seg å være bra for Emilie. Det er som regel jeg som følger henne til skolen om morgenen. Da er jeg uhyggelig presis. Vi går hjemmefra på nesten nøyaktig samme klokkeslett hver dag. Så om det er min kone som skal levere, står Emilie i gangen kl. 07.20 og sier ”mamma, nå skal vi gå”.

Det kan bli slitsomt om min kone ikke er klar da. Vi holder fast på soverutinene også. Hvis Emilie sover for lite, blir det en dårlig dag etterpå. Rutiner er bra for oss, det har vi erfart lenge. Et eksempel på en vanskelig situasjon er når vi tar med Emilie til et kjøpesenter for å kjøpe noe. Kanskje kommer vi på noe annet vi også trenger. Det fungerer bare ikke. Det er en av de få tingene som er slitsomme nå for tiden.

Emilie synger og spiller piano, men hun blir ikke virkelig oppslukt av noe. Hun har ingen utholdenhet når det gjelder sport. Hun bytter ofte. Det er mye ”testing”, og nå er det ridning som gjelder. Det kan være litt frustrerende.

OM ÅPENHET

Vi har vært helt åpne med alt overfor Emilie. Hun var fullt klar over hva vi holdt på med, og hvilken diagnose hun fikk. Vi hadde aldri fått henne med på utredningen hvis vi ikke hadde fortalt det. Ikke alle gjør det, men det føltes riktig for oss.

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan vi fortalte det for henne, men hun fikk beskjed etter testene hos psykologen. Vi fikk vite alt, Emilie fikk lightversjonen. Noen ting er fryktelig enkle for henne. Nå fikk vi også svar på hva hun har problemer med. Det var en lettelse å få vite det. Vi kunne ta tak i ting før det hadde gått for langt.

Vi har fortalt det til foreldrene til noen av hennes nærmeste venner. Vi har tenkt å fortelle det til hele klassen, men har ikke kommet så langt ennå. Så lenge det fungerer rimelig bra, synes vi ikke at det trengs.

Det finnes alltid folk som er av den oppfatning at ADHD kan ”oppdras bort”. Men i vår nærmeste krets har vi møtt full forståelse.

OM MAS OG OPPDRAGELSE

Noen ganger kan vi bli litt bekymret når det gjelder venner. Hun har nok klappet til en klassevenn nå og da. Og en og annen samtale med andre foreldre har vi også hatt. Men ingenting alvorlig. Emilie har noen hun kan leke med, men hun treffer sjelden de samme vennene på fritiden. Man MÅ jo ikke ha én nær venn.

Det viktigste er at hun er glad og har lyst til å gå på skolen. Og det vil hun, det er aldri noe styr med det. Også i tunge perioder kunne Emilie si at det hadde vært bra på skolen når vi hentet henne. Men så kunne vi høre fra andre at det slett ikke hadde vært så bra. Men det prellet på en måte av henne.

Vi setter oss ned med henne og forteller hva man kan gjøre og ikke gjøre. Vi må hjelpe henne med det. Intellektuelt forstår hun når hun har gjort noe galt. Men det hjelper liksom ikke, for hun kan finne på å gjøre det samme igjen. Hånden farer liksom i vei før hjernen klarer å oppfatte det. Hun har problemer med å kontrollere impulsene. Noen ganger blir det for mye styr.

Emilie tar mye plass, og det må lillebroren lide for noen ganger. Men det er ikke bare hun som har fått oppmerksomhet, det har vi sørget for. Ellers tror jeg at vi lever som alle andre. Vi reiser og drar på restaurant. Det er klart at det er litt mye mas noen ganger, men ikke noen store problemer. Dette med Emilie har ikke tatt mer tid enn det gjør for andre barn, tror jeg.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016