Simone og Rami

Simones storebror Rami, 11 år, har ADHD. Nå skal også Simone ha en utredning, forteller mamma Yasmine.

OM SØSKNENE

YASMINE: Rami har to søsken – en søster som er sju, og en bror som er fire. Ramis lillebror går i barnehagen nå. Han er den roligste av de tre. Han trekker seg ofte unna hvis det blir mye uro. Noen ganger kan jeg få dårlig samvittighet for at han ikke får like mye oppmerksomhet som Rami og søsteren hans.

Lillebror må ofte vente og gjør det uten å klage. Han krever langt fra like mye. På en måte har han måttet lære seg at Rami og søsteren hans har større behov. Han kan sitte ved matbordet og vente stille mens Rami skråler om at det er slutt på melken. Som lillebror har han en fantastisk tålmodighet, men det kan også føles urettferdig. Jeg vil ikke at han skal tenke at vi bryr oss mindre om ham. Man strekker aldri helt til.

Rami kan nok synes at jeg er mye snillere mot lillebroren. På en måte stemmer det. Jeg trenger ikke å være like streng mot ham, og vi krangler sjelden. Jeg skulle bare ønske at Rami ikke sammenligner på den måten. Jeg prøver å si at de er forskjellige. På en måte har han akseptert det.

Selv om han bråker med søsknene, kan han klemme dem i neste sekund og si unnskyld. Innerst inne er han veldig varm. Og ganske følsom. Det er store følelser i sving, og vi får masse tilbake fra ham. Søsteren hans Simone må også gjennom en utredning. Vi merket tidlig at hun har noen av Ramis trekk. Hun er også svært energisk.

OM STOREBROR

LILLESØSTER SIMONE: Rami er flink til å finne på ting. Han er snill mot meg. Men noen ganger kan han bråke, og da gjør jeg også det. Jeg liker ikke å krangle, men det er vanskelig å la være. Det ender nesten alltid med at vi skriker og slår hverandre. En gang slo han meg med en saksofon. Og jeg har bitt ham i foten. Mamma og pappa skriker også når vi krangler. Man blir totalt utslått. Når vi har kranglet, pleier jeg å bli lei meg og begynne å gråte. Jeg hater Rami akkurat da. Men så blir vi venner igjen. Rami er flink til å si unnskyld. Selv liker jeg det ikke.

Men mamma har laget regler som vi må følge, som hvem som skal pusse tennene først. Det er ganske bra. Men noen ganger gir jeg blaffen i reglene. Det er gøy å være litt slem. På skolen ser jeg Rami i friminuttene. Han er alltid ekstra snill på skolen, selv om vennene hans er med. Han er faktisk en god storebror.

OM FØRSKOLEALDEREN

YASMINE: En barnehagemedarbeider spurte meg en gang om jeg kunne hente Rami tidligere om dagene. Hvorfor? spurte jeg. Det er så mye bråk med ham, svarte hun. Jeg ble skikkelig sinna. Det var ikke riktig å si at det bare var hans feil. Jeg synes at barnehagen må stille seg spørsmålet om hva de kan gjøre for å hjelpe ham – ikke omvendt.

Jeg snakket med Rami mange ganger og sa at de andre barna ikke ville være sammen med ham dersom han krangler og bråker. Men hvordan forklarer man det for en fire- eller femåring? Det går ikke. ADHD-tilstanden gjør at han har problemer med å styre følelsene.

En gang møtte jeg en far i gangen som sa at Rami hadde slått gutten hans. Jeg ville bare gå derfra. Noen ganger hadde jeg vondt i magen når jeg skulle hente ham. Hver dag tenkte jeg: ”Bare han ikke har gjort noe i dag”. Det er grusomt, man føler seg som en elendig forelder. Det blir lett til at man begynner å gruble. Er jeg ikke streng nok? Eller er jeg for snill? Man vet verken ut eller inn. 

Men vi hadde flaks. Det var en lærer som hadde jobbet med barn med ADHD tidligere. Jeg snakket mye med henne. Hun var veldig forståelsesfull og flink med Rami. Hun fikk meg til å forstå at det ikke var min feil. Og ikke Ramis heller.

OM PAPPAS REAKSJON

YASMINE: Jeg syntes at mannen min var lite flink til å se alvoret da jeg fortalte om problemene i barnehagen og på skolen. Han var selv urolig da han var liten og sa bare: Se på meg, det har jo gått bra for meg likevel.



"Innerst inne er han veldig varm. Og ganske følsom"

Vi var ofte uenige, og jeg følte meg som den strenge mammaen som bare klaget. Da jeg første gang sa at jeg trodde at Rami hadde ADHD, ble mannen min kjempesint. Jeg tror han tok det som en slags kritikk. I dag går det mye bedre. Men det var slitsomt da han ikke ville høre på meg. Jeg gråt mye. Første gang vi skulle til BUP ville ikke mannen min bli med. Jeg gikk dit alene. Neste gang sa jeg at han skulle bli med for Ramis skyld, og da gjorde han det. Men da vi kom dit, satt han bare der taus. Jeg syntes han lot være å engasjere seg. Men i ettertid har jeg forstått at han trengte mer tid. Han syntes at alt snakket om ADHD var kjempeslitsomt. I dag har han lært seg mer og er også takknemlig for at Rami har fått en diagnose.

Hele familien vår har mye temperament. Men selv om vi noen ganger skjeller og smeller på hverandre, så har vi blitt flinkere til å håndtere følelsene våre. På den måten har Rami hjulpet både min mann og meg.

OM ORDEN

YASMINE: I en periode, da Ramis lillesøster var baby, sov jeg nesten ingenting. Rami kunne våkne ti ganger på en natt. Samtidig hadde jeg babyen, som også våknet. Om morgenen hadde jeg vondt i hodet og lengtet bare etter mer søvn.

I dag fungerer det mye bedre. Vi er veldig nøye på tider. Rami skal være i seng presis kl. 21. Det er en utfordring hver kveld. Jeg må forberede ham i god tid. Ellers kan det bli kaos. Han kan bli supersint om jeg har glemt å legge frem pysjamasen eller å sette et glass vann ved sengen. Da er det vanskelig å stoppe ham. Har han bare så vidt kommet i gang, så blir det verre og verre. Han sier at han hater meg og sånn. Jeg prøver å la være å høre etter, men
hvor enkelt er det?

Jeg sover fremdeles altfor lite. Når barna har lagt seg, skal jeg rekke alt mulig annet. Min mann spurte nylig hva jeg ønsket meg i bursdagspresang. Å få sove åtte timer, svarte jeg. Men heldigvis sovner jeg lett. Jeg kan slumre på bussen uten problemer.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016