Gry og Kjetil

Gry og Kjetils sønn Jon er 10 år og har ADHD. For foreldrene var det en lettelse da Jon fikk sin diagnose.

OM FORUTANELSEN

Jon var vårt første barn, så vi hadde ingenting å sammenligne med. Vi tenkte først at ”han bare var slik” – aldri i ro. Det var alltid full guffe, men ekstra mye, på en måte.

GRY: Da han var to eller tre år husker jeg at vi tenkte: Er det så slitsomt å ha barn? Er det slik det skal være?

KJETIL: Jeg husker et besøk i barnehagen. Alle ungene satt i ring og hadde en rolig og stille stund med frukt. Dette vil aldri gå, tenkte jeg. Jon kommer aldri til å sette seg der, han har aldri gjort det tidligere. Jeg fikk nok delvis rett.



"Jeg husker et besøk i barnehagen."

Vi ante at det kunne være ADHD. Flere i slekten har ADHD, og vi vet at det er arvelig. Men det var vanskelig å få gehør. På helsestasjonen sa de at barn bare er slik noen ganger. I barnehagen sa de det samme – ”de kan jo være litt rastløse i den alderen”. De prøvde å normalisere oppførselen hans. Kanskje sa de det bare for å berolige oss.

GRY: Da må det være meg, tenkte jeg. Jeg er vel ikke egnet til å ha barn. Så fortrengte jeg at det kunne være ADHD.

Det er så mange fordommer. Jeg tenkte vel også at strevet sikkert ville gå over, at det bare var en spesiell fase.

Vi har valgt ikke å fortelle om diagnosen til så mange. Ikke i øst og vest. Lærer og slektninger vet det. Lærerne har også en helt annen holdning og oppførsel nå. Jon vet at han kan fortelle det om han ønsker det. Enn så lenge har han bare fortalt det til en venn.

OM UTREDNINGEN

GRY: Da Jon begynte på skolen, fikk vi signaler om at det var problemer. Det er ubehagelig når læreren ber deg om å forsøke å snakke med sønnen din og si at han ikke kan gjøre slike ting. Man tenker: Hva tror dere vi gjør hele tiden?

Det blir til at man går omveier og unngår SFO-personalet. Man får jo bare kritikk og føler seg miserabel. Man føler at de tenker: Hvorfor får dere ikke dette til?

Skrittet til utredning ble tatt da Jons lærer i første klasse sa at ting ikke fungerte i klassen. Jon hadde problemer med å høre etter og fokusere. Hun sa aldri ”ADHD” rett ut. Vi ble glade for at hun tok det opp med oss. Det var da det begynte å skje ting som kunne hjelpe ham.

Det var både litt trist og en lettelse å få diagnosen. Trist fordi den sitter der hele livet, ADHD-diagnosen. Og en lettelse for at han nå endelig fikk hjelp. Etterpå kom forståelsen av at vi kanskje ikke er så håpløse foreldre likevel.

OM UROLIGE NETTER

Jon våknet ofte på nettene da han var liten. Vi kalte det nattskrekk, men det var vel en slags angst.

GRY: Det tok flere timer å få ham til å sove. Jeg var så trøtt selv og fungerte knapt. Vi tenkte at det var vår egen feil. Hva gjør jeg galt? Jeg bebreidet meg selv mye. Skyldfølelsen slapp taket da vi fikk diagnosen. Jon er veldig flink til å forklare hvordan han har det. Han sier at han føler seg like aktiv hele tiden, selv når han skal legge seg.

Han er naturligvis sliten på kvelden, men aktiviteten reduseres ikke nødvendigvis fordi det er kveld og natt. Vi har testet alle innsovingsmetoder: Eventyr, musikk og å sitte utenfor rommet. Men ingenting har fungert. Nå sover han på en madrass ved siden av oss. Der kan han slappe av og føle seg trygg. ADHD-symptomene blir mildere når han har sovet godt om natten. Vi har møtt andre foreldre som har barn med ADHD. Nå vet vi at nattskrekk er vanlig. Det føles godt at vi ikke er de eneste som har det slik.  

OM PUTEKRIG MED SØSTEREN

Jon tar mye plass, og det er jo en ulempe for illesøsteren. Hun gjør veldig lite av seg og er rolig. Vi må være bevisste på at hun også får nok oppmerksomhet. Men han får jo alltid mer. Hun blir lei seg. Han er ofte fysisk mot henne og kan for eksempel kaste en pute i ansiktet på henne helt uten grunn. Hun er vant til det, og nå har vi også fortalt henne hvorfor det skjer.

Det føles viktig at hun også får vite hvorfor han jør som han gjør. Vi må ha et ganske organisert liv. Men det er ikke noen ulempe. Vi tilpasser hjemmemiljøet, og gjør det som fungerer best. Skal vi på hytta om kvelden, kan vi ikke si det i lunsjen – for da bryter Jon sammen. Han må være helt forberedt når vi skal noe.

KJETIL: På en foreldrekveld fikk jeg høre hvor viktig det er å ta vare på de gode øyeblikkene. Det gjør vi oftere nå. Jeg går ikke glipp av ett gyllent øyeblikk når Jon vil vise noe han er stolt over. Han har så mange fine egenskaper og gir oss så mye. Han har også lett for å lære seg ting, og han er fantastisk flink til å tegne.

Vi prøver å unngå for mye skjelling og smelling. Men Jon får ikke lov til å slåss eller være for fysisk. Han blir fortvilet når han forstår at han har gjort noe galt – det er impulsene som styrer. Det er ille å se at han blir lei seg for noe som han ikke har kontroll over. Det er kjempetrist at disse barna ofte havner i skvis. På skolen og sånn. De burde ha de samme rettighetene som alle andre barn. Vi må ta godt vare på disse barna.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 11-11-2015