Anne

Anne har alltid vært åpen om at sønnen Magnus på 13 har ADHD. Det trengs om vi skal bli kvitt fordommene, mener hun.

OM Å SLÅSS FOR BARNET SITT

Det første året i barnehagen gikk bra. Så ble det bare verre og verre. Jeg gruet meg for å hente Magnus og tenkte hver dag: Nå kommer personalet og andre foreldre til å kaste seg over meg og klage på alt han har gjort. Jeg husker en konferansesamtale der to barnehageansatte satt i en time og ramset opp alt det Magnus ikke kunne eller ikke klarte. Til slutt spurte jeg om det ikke var noe han var flink til. Jo, han er jo ganske god i fotball, sa de etter å ha tenkt seg om en stund.

Slik har det vært hele tiden. Jeg har vært på foreldremøter der 30 voksne har snakket om at mitt barn er ufordragelig. Det eneste man får lyst til å si er: Det er mitt barn dere prater om. Han er ikke ufordragelig.

Man må ta imot mye dritt, og det er lett å vende det mot seg selv. Er jeg en dårlig mamma? Klarer jeg ikke å sette grenser? Men jeg har lært å fokusere på det positive. For det er mye som er bra og.

OM MORGENENE

Hver morgen er det kamp i halvannen time. Det er et maraton hver dag. Man blir skjelt ut hele tiden og blir kalt ting som ”jævla kjerring”. Selv om jeg vet at det er ADHD-en som gjør ham sint, tar jeg meg nær av det.

Jeg forbereder så mye jeg kan kvelden før for å unngå konflikt om morgenen. Vi finner for eksempel frem klær kvelden før.

Men det er ingen garanti for at det skal gå knirkefritt. Her om dagen ville han ha andre klær enn de vi hadde funnet frem. Da ble det kaos, og han kom en halvtime for sent til skolen. Av en eller annen grunn er det alltid ”min feil” i slike situasjoner – selv om jeg ikke er i rommet (ler). Da gjelder det å puste rolig. Blir jeg sint, havner vi bare i en ond sirkel som ender i katastrofe. 

Selv står jeg opp i femtiden og dusjer, spiser frokost og finner frem klærne og skolesakene til Magnus. Når han går, er jeg ganske sliten. Morgenen er en av grunnene til at jeg har gått ned til 75 prosents stilling på jobben.

OM Å VÆRE ”PÅ VAKT” HELE TIDEN

Et av Magnus problemer har vært å tolke andre. Derfor har jeg alltid blitt med hjem til vennene hans og på alle fotball- og hockeytreninger. Det gjorde jeg til han var rundt 11 år. I dag går det mye bedre.

Men jeg må alltid være tilgjengelig. Den første skoledagen i skoleåret ringte Magnus meg 22 ganger da jeg var på jobb. Det var i utgangspunktet en vanlig arbeidsdag. Jeg jobber som lærer og stod foran elevene mine da han ringte. Hva skal jeg gjøre? Jeg er nødt til å svare, hvis ikke bryter han sammen. Det er klart det er stressende når man selv er på jobb.

Akkurat denne dagen var det noe med skolematen. Jeg måtte ringe skolen og sikre meg at det var mat der som han kunne spise. Jeg er ”på vakt” 24 timer i døgnet 365 dager i året. Men elevene mine er forståelsesfulle. Jeg forklarer dem hvorfor jeg må ha telefonen på.

OM Å TA VARE PÅ SEG SELV

Jeg har blitt flinkere til ikke å bli sint på meg selv. Jeg er ingen dårlig mor – jeg er en veldig god mor.

Når dagen er over, er det helt i orden å være sliten og bare sette seg i sofaen og se på TV. Samtidig er det jo andre ting som må gjøres. Trene, lage god mat. Men jeg prøver ikke å sammenligne meg med andre. Jeg gjør så godt jeg kan.

Magnus var 11 før han kunne sove en hel natt uten å våkne. Det er slitsomt aldri å få sove ut. Jeg har blitt vant til å leve mer eller mindre utmattet. To helger i måneden er Magnus hos faren. Da har jeg i prinsippet bare sovet.

Noen ganger har man behov for noen å snakke med. Jeg har en fantastisk ADHD-pleier. Hun lytter når jeg ringer og tårene spruter. Jeg må høre fra andre at jeg holder mål.

Venner og kolleger har også betydd mye for meg. Og jobben har vært et pustehull. Der kan jeg hente krefter og tenke på meg selv.

OM DET BESTE

Det er lett å fokusere på alt strevet. Men det er mye som er bra også. Vi er veldig nære hverandre og har det moro sammen. Sønnen min er en fantastisk person. Noe av det beste jeg vet er når vi er hjemme og bare tar det med ro, uten stress. Da tenker jeg at vi har det bra.


"Jeg blir sliten av alt pratet om hva man ikke kan gjøre med ADHD"

Jeg blir sliten av alt pratet om hva man ikke kan gjøre med ADHD. Vi gjør masse ting sammen. Vi går ut og spiser, ser filmer og reiser når vi kan. Vi var i London nettopp. Det var fantastisk. Jeg må bare forberede Magnus godt før vi skal gjøre noe. Jeg viser bilder på hotellrommet og forteller om alt som skal skje. Da fungerer det kjempebra. 

Noe av det beste var da vi så en fotballkamp på pub. Magnus fôr rundt og drakk cola og snakket med engelskmennene. Da følte jeg at bedre reiseselskap kan jeg ikke få. Jeg har alltid vært åpen rundt det at sønnen min har ADHD. I hver nye klasse har jeg reist meg opp og fortalt. Jeg har sagt at han har visse behov. Og at folk må ta kontakt med meg om de har spørsmål eller vil si noe.

Jeg synes at man skal være åpen. Men det er også en prosess man må gå gjennom. Som forelder må man selv akseptere at barnet har ADHD før man snakker om det. Men vi må være åpne om vi skal få bukt med alle fordommene.

* PS. Tekstene tar utgangspunkt i typiske eksempler, ikke gjengivelser av virkelige hendelser. Bildene er bare modeller.

Updated: 10-12-2015