Toril

Toril fikk diagnosen DAMP/ADHD før hun begynte på skolen. I dag er hun 18. Før ble hun ofte veldig sinna. Nå får hun behandling og har blitt flinkere til å håndtere raseriutbruddene.

TORIL OM Å BLI SINT

Når Toril blir sinna, så blir hun skikkelig sinna. Slik har det vært så lenge hun kan huske. Da hun var liten, var det enda verre. Den ene minuttet lekte hun og var glad, men i neste sekund, hvis noe skjedde, ble hun fly forbannet.

– Jeg fikk et slags anfall og slengte ting rundt meg. Jeg ville jo ikke gjøre noen vondt. Men jeg bare måtte få ut aggressiviteten. Jeg vet ikke hvor mye som har gått i stykker hjemme – stereoanlegg, porselen, glass. Det må ha gått en del tusenlapper.

Kan du forklare hvordan det oppleves?

– Alle problemene kommer opp i hodet samtidig. Dersom andre blir sure, får det bare være, slik er det for meg. Jeg vet jo at det går over etter en stund, men jeg kan ikke stoppe det. Etterpå blir jeg veldig lei meg. Da gråter jeg.

På skolen trakk klassevennene seg unna. Toril hadde problemer med å finne noen å leke med.

– Jeg tror de var redde for meg. De tok avstand. Det er ingen som vil være i nærheten av meg når jeg mister kontrollen, når jeg skjeller og smeller.

Nå har Toril roet seg ned. I dag blir hun ikke like sint som da hun var liten. Hun har lært seg selv å kjenne. Hun har funnet strategier for å unngå raseriet, selv om hun ikke alltid klarer å besinne seg. 

– Jeg prøver alltid å si fra når jeg begynner å bli litt sint – da er det best å la meg være i fred. Når noen fortsetter, blir det bare verre. Jeg pleier å sette på en komedie når jeg er lei meg. Da går det litt bedre.

TORIL OM MAMMA OG ZERA

Torils nærmeste familie er mammaen.

– Mamma betyr kjempemye for meg. Hun har kjempet for rettighetene mine. På skolen sørget hun for at jeg fikk den støtten jeg trengte. Man skal ikke trenge å kjempe for slikt, men sånn er det for funksjonshemmede. Man får ingenting gratis. Det var tøft for mamma.

Hvordan er forholdet deres i dag?

– Det er stort sett bra. Det hender vi krangler, men langt fra så mye som da jeg var liten. Vi snakker mye. Det er ikke lett for mamma å vite hvordan jeg tenker. Torils store kjærlighet nå er hunden Zera.

– Vi hadde en annen hund som vi måtte avlive. Jeg ville så gjerne ha en ny. Jeg fant Zera på Blocket. Hun skulle omplasseres. Mamma visste ingenting, jeg overrasket henne. Hun bare stirret på meg da jeg kom med en hund. Jeg sa: ”Kjære mamma, ikke si nei”. Så jeg fikk beholde Zera, hun er tre år nå. Det er mye jobb med Zera. Hun skal ha minst to timers mosjon hver dag.

– Jeg må ta hånd om alt. Hun betyr alt for meg. Er jeg lei meg, så er hun også det. Hadde jeg ikke hatt Zera, mamma og Gud, hadde jeg ikke brydd meg om noe. Jeg ville ikke hatt et liv. De støtter og trøster meg i tykt og tynt.

TORIL OM Å STÅ FOR DEN MAN ER

Etter at Toril har blitt litt eldre, har hun vært åpen om diagnosen. Det har ikke vært noen hemmelighet.

"Jeg synes ikke at man skal skjemmes. Man skal stå for hvem man er og ikke ta imot masse dritt."

– Jeg synes ikke at man skal skjemmes. Man skal stå for hvem man er og ikke ta imot masse dritt.

Da hun var liten, var det verre. Toril forstod ikke hvorfor hun ikke var som de andre. Hun kunne ikke fatte hvorfor de behandlet henne dårlig.

– Det føltes som en stor sirkel: Alle pekte på meg og gikk rundt meg. Jeg ble lei av å bli behandlet som en bortskjemt snørrunge. Jeg fikk ikke kjærlighet, og jeg var sliten. Jeg har alltid tenkt at alle fortjener kjærlighet.

– Senere ble jeg en bestemt ung dame som ikke tar imot dritt for at jeg ikke er som alle de andre. Jeg begynte å akseptere den jeg er. Jeg forstod at folk behandlet meg dårlig fordi de selv hadde det dårlig. De aksepterte meg ikke slik jeg var.

I dag skriver Toril bok om sitt liv. Den handler om det uvanlige i å være jente og ha en funksjonshemning.

– Jeg vil at andre skal forstå hvorfor de er som de er. Jeg vet hvordan det er når man går rundt som et spørsmålstegn. Helt siden jeg var liten, har jeg lurt på hvorfor jeg er som jeg er.

TORIL OM WHITNEY

– Musikk har alltid betydd alt for meg. Alle må ha noe – jeg har musikk og dans – og Zera, selvfølgelig.

Hjemme hos Toril er det masse musikk. Hun har mange favoritter, blant annet Darin. Men én artist har betydd mer enn noen annen: Whitney Houston.

– Jeg blir inspirert av å høre på Whitney. Hun sang med så stor innlevelse. Hun visste hvordan kjærligheten skulle låte. Jeg begynte å høre på henne da jeg var liten. Da ville jeg også bli sangerinne. Da Whitney Houston gjorde comeback, ble Toril veldig glad.

– Det var hun som startet alt, det var hun som fikk meg i gang. Men da hun holdt på med stoff, ble jeg utrolig skuffet. Så ble det bedre igjen da hun viste at hun kunne komme tilbake. Hun viste med det at ingenting er umulig. Nå må hun få hvile i fred.

* PS. Tekstene er basert på typiske eksempler, ikke representasjoner av virkelige hendelser. Jentene på bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016