Julie

Julie er 13 år og fikk nylig vite at hun har Aspergers syndrom og ADD. Hun er ikke overvettes begeistret for gymtimer og sosiale aktiviteter. Hun har nettopp begynt på en skole med få elever. Hun er en lesehest og nærmest sluker bøker og aviser.

JULIE OM FALSKE OG EKTE VENNER

Det er en venn som Julie virkelig kan stole på. De møttes på mellomtrinnet da Julie hadde det som tøffest. Vennen går på en annen skole, og de møtes i helgene. De er litt like. De kjenner seg igjen i hverandre og har lignende erfaringer og problemer.



"Jeg prøvde å bli som dem, men da var der jeg som var falsk."

– Tidligere hadde jeg ingen ekte venner. Jeg hadde bare falske. Falske venner er slike som er venner bare hvis du er akkurat som dem. Tilpasser du deg ikke, behandler de deg som et spøkelse etter en stund. Jeg prøvde å bli som dem, men da var det jo jeg som var falsk.

Hva skjedde da du var deg selv?

– De plaget meg og behandlet meg som et spøkelse. Som om jeg ikke fantes. Jeg er ikke like sosial som andre. Julie forteller om en hendelse på den gamle skolen som fortsatt henger i.

– Det var en jente som var ganske kortvokst. Hun plaget og disset meg, kanskje for at hun selv skulle vokse. Hun ble populær da hun plaget meg. Jeg kan noen ganger tenke at jeg burde ha slått til henne. Jeg prøver å la være å tenke på henne og det som skjedde, men jeg klarer det ikke.

JULIE OM FAMILIEN

Julie har stor støtte fra familien. Familien hennes består av mamma, pappa, lillesøster og katten Richard. Julies foreldre er skilt, men de er gode venner og hjelper hverandre. Julies pappa fikk diagnosen Aspergers syndrom i voksen alder.

– Richard, katten min, trøster meg når det står på som verst. Alle har støtte et eller annet sted. Man må ha noen som bryr seg om deg og støtter deg. Jeg har en super familie som jeg kan snakke med.

Julie har nettopp fått diagnosen. Det har vært en anstrengende tid. Familien har hatt mange møter med BUP og psykologer. Etter en strevsom tid ville mammaen hennes at de skulle finne på noe som kunne muntre dem opp litt.

– I sommer, etter diagnosen, dro mamma og jeg til London i to uker. Der kunne jeg være meg selv. Alle var så hyggelige der. Jeg var ikke redd for at noen skulle være slemme. Det er morsomt med språk, og jeg lærer fort. Hotellet vårt lå like inntil den største avisredaksjonen i landet. Jeg leser fortsatt den avisen på nettet.

JULIE OM SEG SELV

Julie virker noen ganger å være eldre enn hun egentlig er. Hun har mange meninger om ting, men synes det er vanskelig å uttrykke seg blant andre.

– Jeg vil gjerne at min stemme skal bli hørt, og jeg liker å ha meninger om det meste. Jeg tror jeg hadde likt å jobbe som journalist. Jeg er flinkere til å skrive enn til å snakke.

Hva skriver du?

– Jeg er med i et prosjekt på skolen der jeg får skrive artikler. Jeg skrev dagbok da jeg hadde det som verst. Det gjorde jeg for å kunne se tilbake på hvor fælt det kunne være. Dagboken var til hjelp hvis jeg skulle ha møte med BUP. Hvis jeg ikke orket å fortelle det, hadde jeg jo skrevet det ned. Jeg begynte på skrivekurs i vår, men ble for sliten og sluttet.

Julies store lidenskap er bøker og film. Men det krever mye energi å komme i gang med å lese.

– Jeg har problemer med å komme inn i en bok. Det tar tid i begynnelsen, og jeg kan bli veldig trøtt. Men når jeg kommer i gang, leser jeg ut boken veldig raskt. Det samme gjelder film. Favorittfilmene mine er de med Cameron Diaz. Jeg liker ikke urealistiske filmer, de bør handle om relasjoner.

Julie hører også mye på musikk. Men mest når hun er alene.

– Musikk er balsam for sjelen. Jeg liker pop, rock og musikaler. Jeg liker ikke å høre musikk i sosiale sammenhenger, som på klassefester. Klassefester er fæle.

JULIE OM SKOLEN

Julie har byttet skole flere ganger. Nylig begynte hun på en mindre skole. Lærerne der er vant med å undervise elever med Aspergers syndrom og ADHD. Undervisningen foregår i små grupper.

– Nå slipper jeg å bli sammenlignet med alle andre. Det kjennes mye bedre. Her tilpasses alt etter meg. Det var ikke noe galt på de andre skolene. Men klassene var så masete. Jeg passet ikke inn. Lærerne var ikke vant til problemene mine, og jeg våget ikke å fortelle noe.

Hvordan var du på de gamle skolene?

– Jeg er jo følsom og ganske stille. Det fikk jeg mye pes for. Jeg er kjempeflink til å lese og liker språk og samfunnsfag. Men på skolen må vi jo gå frem og snakke foran hele klassen, og det fikser jeg ikke.

Hva gjorde du da du skulle lese høyt for klassen?

– Enten satt jeg stille, selv om læreren sa at det var min tur, ellers stormet jeg ut. Da slapp jeg å bli plaget av de andre. Læreren forstod at det var vanskelig for meg, så jeg slapp ofte å gjøre det. Men da ble jeg mobbet. De kalte meg baby fordi jeg ikke turte. Gymtimene på skolen var plagsomme, syntes Julie.

– Jeg liker å bevege meg. Å jogge er deilig. Men gym på skolen er så ”sosialt”. Hvorfor skal vi gjøre alle bevegelser sammen? Vi spilte mest fotball og basket. Jeg er litt redd ballen, så gymtimene var slitsomme.

En stund valgte Julie rett og slett å la være å møte opp på skolen. Hun gikk hjemmefra om morgenen, men kom senere hjem.

– Jeg ville ikke fortelle mamma og pappa hvordan det var på skolen. Man går jo på skolen for å få en fremtid. Jeg ville ikke uroe dem. Men det kom frem at jeg skulket. Da begynte en masse spesialmøter på BUP. Det var bra. Alle rundt meg begynte å forstå. Hvorfor kom du tilbake på skolen?

– Mamma og pappa var med meg, og da føltes det OK. Vi satt i et rom for oss selv. Men da de ikke var med lenger, ble jeg til et spøkelse igjen. Da mobbet de meg for at mamma og pappa hadde fulgt meg til skolen.

Julie sluttet på den skolen nesten samtidig som hun fikk vite at hun har Aspergers syndrom og ADD.

– Det gikk ikke lenger. Mamma ringte rundt til spesialskoler, og det var en ledig plass der jeg går nå. Jeg er fremdeles litt lei meg, men det føles mye bedre nå.

* PS. Tekstene er basert på typiske eksempler, ikke representasjoner av virkelige hendelser. Jentene på bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016