Hedda

Hedda er 17 år og er på vei til Frankrike. Der skal hun lære seg mer fransk . Hun var 15 år da hun fikk vite at hun har ADHD. Hun kaller seg ”verdensmester i visuelt minne”.

HEDDA OM VENNER

– Bestevenner er ikke noe for meg. Hvorfor skal jenter leke sammen to og to når man heller kan leke med alle? Å være bundet til én person er kjedelig. Jeg har hatt bestevenner, men bare i korte perioder. Et halvt år om gangen, eller der omkring.

Hedda modnet sent, og da hun var yngre, lekte hun mest med gutter.

– Jeg var ikke noen guttejente akkurat, men jeg likte bedre å leke med gutter. Jentene satt mest i ro og lekte med Barbie-dukkene sine. Guttene sprang rundt og lekte. Det likte jeg bedre. Da jeg var liten, hadde jeg problemer med å fange opp kroppens signaler. Jeg kunne løpe rundt uten å bli sliten.

Hvordan er det med venner nå?

 

 

 

 

 

 

 


– Jeg er fremdeles ensom, selv om jeg er sammen med de andre. Vennene mine har nok hatt litt problemer med å vite hvor de har meg. Men nå er jeg med i en jentegjeng. De kjenner meg og aksepterer meg som jeg er. Det føles deilig. Noen ganger blir vennene mine irriterte. For eksempel når jeg ikke svarer på meldinger.

– Jeg lover det; jeg er den verste i hele verden til å svare på meldinger. Men det har faktisk en forklaring. Det kan kanskje virke overlegent, men om jeg skal svare på en melding, så må jeg avbryte det jeg holder på med. Det er kjempestress å avbryte ting. Da mister jeg gangen i det. Hedda kaller det til-og-fra-parken-syndromet. Moren hennes fant på uttrykket da Hedda var liten.

– Først ville jeg ikke gå i parken. Da jeg etter mye om og men var kommet dit, ville jeg ikke hjem igjen.

Hvordan fungerer dette i jentegjengen?

– Jeg blir kjempeskuffet når jeg må avbryte noe. Er vi hjemme hos noen en kveld, sliter jeg med å bryte opp. Jeg vil ikke at kvelden skal ta slutt, og det skjønner ikke alltid vennene mine.

HEDDA OM SKOLEN

Hedda var veldig aktiv da hun var yngre. Men hun tror nok lærerne så på henne som en helt vanlig jente.

– Jeg var hyperaktiv, men ikke på en ubehagelig måte. Jeg avbrøt ikke og var ikke impulsiv. Men hun hadde problemer med motivasjonen og konsentrasjonen. Moren hennes merket det og tok det opp med en spesiallærer.

– Alle lærerne sa at jeg var flink, og at vi ikke skulle bekymre oss. Jeg ville vokse det av meg, sa de. Mamma følte seg ikke hørt.

Hva fungerte på skolen?

– Det fungerte bra med lærere som var strukturerte og ekstra tydelige. Jeg rakte ofte opp hånden og hang med i klasserommet. Jeg leverte inn gode oppgaver.

Hva var det som ikke fungerte?

– Plutselig, på mellomtrinnet, hang jeg etter på alt. Jeg visste faktisk ikke hvorfor. Jeg stilte høye krav til meg selv, og da våger man ikke å be om hjelp. Mamma tok det opp med lærerne igjen, og da måtte de legge opp en egen læreplan for meg. Senere på ungdomsskolen, fikk Hedda god støtte fra lærerne. Arbeidsmetoden passet henne godt.

– Jeg ble oppfattet som ambisiøs og flink og fikk gode karakterer. Jeg hadde en lærer som var mentoren min. Hun var kjempegod.

Det var en dame i 60-årene. Hun hadde ingen kunnskap om ADHD. Men hun hadde vært lærer i 35 år og visste at barn er forskjellige. Hun fortjener en stor takk. Videregående var et slit. Man fikk en større del av ansvaret for planleggingen selv.

– Jeg klarte ikke å henge med. Selv om jeg ønsket det og prøvde alt jeg kunne.

Det ble kaotisk, alt ble snudd opp ned. I første klasse ble jeg mer og mer stresset. Jeg mislyktes hele tiden. Skoleoppgavene ble liggende i store bunker, og jeg mistet kontrollen. Jeg sov bare tre timer pr. natt. Jeg var kjempestresset og hadde angst. Hedda ville til å begynne med ikke fortelle noen hvordan hun hadde det.

– Jeg var skamfull og trodde ikke at noen ville lytte. På skolen var jeg apatisk. Men foreldrene mine merket heldigvis at noe var galt. Mamma hadde bestemt seg for ikke å gi seg. Jeg møtte flere psykiatere før jeg tok ADHD-utredningen. Det var en veldig tøff periode for alle.

HEDDA OM TID

Hedda sliter med forståelsen av tid og kommer ofte for sent.

– Målet mitt er virkelig å komme tidsnok. Folk skulle visst hvor mye jeg jobber med dette. Det hjelper ikke at jeg legger frem klær til neste dag eller at jeg dropper sminken. Jeg kommer likevel for sent.

Hvorfor sliter du med tiden, tror du?

– Jeg har problemer med å holde fast ved noe. Jeg blir lett avledet av ting som dukker opp. Og jeg har vanskelig for å beregne tiden. Tar det ti minutter, 20 eller kanskje en time? Jeg er ”nærsynt” når det gjelder ting som tar lenger tid enn antatt: Jeg ser det ofte ikke før det er for sent. Skolearbeidet har blitt skadelidende for dette.

– Å få oversikt i livet er vanskelig. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker eller rekker. Jeg tar på meg for mye. Og så har jeg problemer med å prioritere. Det ender som regel med at jeg prøver å gjøre alt, men lykkes ikke med noe.

Hedda føler seg ofte mislykket når hun ikke klarer så mye som hun gjerne vil.

– Noen ganger føles det som om livet består av hundrevis av uferdige prosjekter. Jeg har ofte satt i gang alle disse halvgjorte tingene med et utrolig engasjement. Men ett eller annet sted på veien mister jeg fokus, uansett hvor gøy eller interessant jeg synes noe er.

HEDDA OM SEG SELV

Hedda har stor selvtillit. Hun kjenner sine styrker og vet at hun er god nok som hun er. Men det var godt å få vite at hun har ADHD.


"En av de største fordommene mot folk med ADHD er at man er dum i hodet"

– Nå har jeg forstått at mange problemer skyldes funksjonshemningen min. Jeg har innsett at min situasjon på mange måter har vært og er mer problemfylt enn andres. Det føles urettferdig. Men jeg hadde kanskje hatt problemer med ting selv om jeg ikke hadde hatt ADHD. Vi har nok alle både svake og sterke sider. Hedda ønsker seg at flere forstod hvordan det er å ha ADHD.

– Når jeg forteller folk at jeg har ADHD, lurer jeg på hvilke tanker de får. Jeg blir møtt på veldig mange forskjellige måter. Mange vet ikke engang hva ADHD er, eller hvordan det er å leve med en funksjonshemning. Det er litt frustrerende når jeg må forklare ting hele tiden.

Hvordan blir du møtt når du forklarer hva du har problemer med?

– En del sier at det handler om feil innstilling, at jeg stiller for høye krav til meg selv. Men hvilken tenåringsjente gjør ikke det? En reaksjon som sårer meg, er når folk generaliserer og bagatelliserer og sier ”ja, men det har jo de fleste på din alder problemer med …”

Hedda mener det finnes mange fordommer mot ADHD. – En av de største er at man er dum i hodet. Jeg er ingen ”freak”. Folk i min omgangskrets ville så vidt jeg vet, ikke kalt meg kørka. De ville nok heller si at jeg er en ganske så smart jente.

* PS. Tekstene er basert på typiske eksempler, ikke representasjoner av virkelige hendelser. Jentene på bildene er bare modeller.

Updated: 15-01-2016